Hvorfor bygde de landsbyen helt der oppe?
Provence er kjent for sine vakre høytliggende landsbyer. Av og til har man nesten inntrykk av at de ligger og vipper på stupet. De er idylliske og du har til tider svimlende utsikt derfra, men har du noen gang spurt deg selv om hvorfor i all verden de bygde så høyt oppe?
Det måtte jo være upraktisk å bo slik? Spesielt i middelalderen da alt ble gjort med ren muskelkraft. Langt fra alt, tungvint å komme seg opp dit, upraktisk med hensyn til jordbruk. Og det på en tid da landsbyene måtte være mer eller mindre selvforsynte – og hva med vannforsyningen?
Nei, det var ikke vakker utsikt som var hovedgrunnen til at mange provençalske middelalderlandsbyer ble bygget på forrevne klipper.
Urolig tid
Perioden fra Romerrikets fall og til slutten av middelalderen var en urolig tid, preget av angrep og plyndringer. Av sikkerhetsmessige årsaker, ble derfor mange landsbyer bygget høyt oppe på nærmest utilgjengelige klipper. Jo mer ufremkommelig det var, jo mindre var risikoen for å få uønsket besøk. Dessuten kunne en lettere holde utsikt derfra, og varsle i tide dersom det var fare på ferde.
Borgtårnet
Ofte ble det bygd et borgtårn øverst på toppen, på det stedet der en hadde best utsikt. Derfra kunne en holde vakt og overvåke nærområdet. Borgen fungerte både som utsiktstårn, bolig for borgherren og hans familie og tilfluktssted ved angrep.
Deretter ble resten av landsbyhusene bygget rundt borgen, med en kirke i nærheten av borgen og en festningsmur rundt landsbybebyggelsen.
Vannforsyningen
Vannforsyningen sto helt sentralt. Landsbyen var nødt til å ha tilgang til rent vann. Enkelte landsbyer hadde én eneste fontene eller brønn som forsynte hele landsbyen.
Inngangsporten
Hovedporten var ofte smal slik at det skulle være lettere å forsvare landsbyen ved angrep. Den var smal, kunne lukkes, og av og til hadde den i tillegg et fallgitter. Sideinngangene var ofte små og lite synlige.
Innfløkt gatesystem
Gatene var trange og labyrintaktige. Dette skulle forvirre inntrengerne og gjøre det lettere å forsvare landsbyen dersom angriperne lyktes i å komme seg på innsiden.
Ettersom området innenfor murene var begrenset, ble husene bygd tett i tett, de hadde flere etasjer og gatene var smale, ofte med bueganger som beskyttet mot sol og regn.
Nyere tid
Avfolkning
Da den urolige middelalderen var over og det roet seg, flyttet befolkningen gradvis ned i lavlandet, der det var lettere å dyrke mat og vannforsyningen var bedre. Åslandsbyene ble dermed gradvis avfolket.
Landsbyenes gjenoppstandelse
Først på 1900-tallet ble landsbyene «gjenoppdaget», ofte av kunstnere som ble betatt av landsbyens sjarm og vakre omgivelser. Landsbyhusene ble dermed gradvis pusset opp igjen.
Deretter kom turistene…