Historien bak Provences vakre åslandsbyer

Sisteron

Hvorfor bygde de landsbyen helt der oppe?

Provence er kjent for sine vakre høytliggende landsbyer. Av og til har man nesten inntrykk av at de ligger og vipper på stupet. De er idylliske og du har til tider svimlende utsikt derfra, men har du noen gang spurt deg selv om hvorfor i all verden de bygde så høyt oppe?

Det måtte jo være upraktisk å bo slik? Spesielt i middelalderen da alt ble gjort med ren muskelkraft. Langt fra alt, tungvint å komme seg opp dit, upraktisk med hensyn til jordbruk. Og det på en tid da landsbyene måtte være mer eller mindre selvforsynte – og hva med vannforsyningen?

Landsbyen Gordes
De første husene ble bygget rundt slottet. Her: Landsbyen Gordes

Nei, det var ikke vakker utsikt som var hovedgrunnen til at mange provençalske middelalderlandsbyer ble bygget på forrevne klipper.

Urolig tid

Perioden fra Romerrikets fall og til slutten av middelalderen var en urolig tid, preget av angrep og plyndringer. Av sikkerhetsmessige årsaker, ble derfor mange landsbyer bygget høyt oppe på nærmest utilgjengelige klipper. Jo mer ufremkommelig det var, jo mindre var risikoen for å få uønsket besøk. Dessuten kunne en lettere holde utsikt derfra, og varsle i tide dersom det var fare på ferde.

Borgtårnet

Ofte ble det bygd et borgtårn øverst på toppen, på det stedet der en hadde best utsikt. Derfra kunne en holde vakt og overvåke nærområdet. Borgen fungerte både som utsiktstårn, bolig for borgherren og hans familie og tilfluktssted ved angrep.

Deretter ble resten av landsbyhusene bygget rundt borgen, med en kirke i nærheten av borgen og en festningsmur rundt landsbybebyggelsen.

Rotunde, rund bygning
Borgtårnet var landsbyens kjerne. Her: borgtårnet i Simian-la-Rotonde.

Vannforsyningen

Vannforsyningen sto helt sentralt. Landsbyen var nødt til å ha tilgang til rent vann. Enkelte landsbyer hadde én eneste fontene eller brønn som forsynte hele landsbyen.

Inngangsporten

Hovedporten var ofte smal slik at det skulle være lettere å forsvare landsbyen ved angrep. Den var smal, kunne lukkes, og av og til hadde den i tillegg et fallgitter. Sideinngangene var ofte små og lite synlige.

Inngangsporten til Saint-Paul de Vence
Landsbyens inngangsport var ofte smal, slik at det skulle være lettere å forsvare landsbyen ved angrep. Her: Hovedinngangen til Saint-Paul de Vence

Innfløkt gatesystem

Gatene var trange og labyrintaktige. Dette skulle forvirre inntrengerne og gjøre det lettere å forsvare landsbyen dersom angriperne lyktes i å komme seg på innsiden.
Ettersom området innenfor murene var begrenset, ble husene bygd tett i tett, de hadde flere etasjer og gatene var smale, ofte med bueganger som beskyttet mot sol og regn.

Kart over middelalder-landsbyen
Labyrintaktig gatesystem med smale, svingete gater. Her: gatekart fra landsbyen Eze

Nyere tid

Avfolkning

Da den urolige middelalderen var over og det roet seg, flyttet befolkningen gradvis ned i lavlandet, der det var lettere å dyrke mat og vannforsyningen var bedre. Åslandsbyene ble dermed gradvis avfolket.

Landsbyenes gjenoppstandelse

Først på 1900-tallet ble landsbyene «gjenoppdaget», ofte av kunstnere som ble betatt av landsbyens sjarm og vakre omgivelser. Landsbyhusene ble dermed gradvis pusset opp igjen.

Deretter kom turistene…

Noen kjente åslandsbyer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *